Brukerinnflytelsesutfordring

Brukerinnflytelse – en utfordring
I den internasjonale litteraturen knyttet til empowerment er det konsensus om fem elementer. Disse omtales som «The power to name. The power to act». Før det kan defineres som empowerment må disse 5 elementene være tilstede:

1. Sosial aksjon.
Dette innebærer handlinger som er rettet mot å eliminere undertrykkelse. Det er handlinger hvor målet er å skape maktfordeling på det sosialøkonomiske-, politiske- og strukturelle nivå.

2. Politisk årvåkenhet.
I empowerment handler dette om å gi brukere mest mulig innflytelse på eget liv og tilværelse innenfor de samfunnsmessige rammene som finnes.
3. Makt til å beskrive egen virkelighet og makt til å handle.

Dette forutsetter at systemet innretter seg slik at brukere får en naturlig mulighet til dette på ulike nivå. I dette ligger også brukermedvirkning på hvilke tilbud og muligheter systemet kan stille til rådighet.

4. Kompetanse.
Alle mennesker skal behandles slik at vi kan medvirke til at de opplever seg som kompetente.

5. Adgang til makt.

Empowermentprosessen vektlegger at mennesker som ikke har del i verdsatte ressurser oppnår større adgang til og kontroll av ressurser og kunnskap. (Midtsundstad 2005:38).

Rappaport konkluderte allerede i 1985 at empowerment er et vanskelig begrep å definere. Han fokuserer sterkt på at empowerment ikke er noe som kan gis. Han skriver at «empowerment cannot be given, it must be taken» (Rappaport 1985). Denne forståelsen av at det bare er det enkelte individ som kan «myndiggjøre» seg selv er i tråd med forståelsesgrunnlaget som legges til grunn for arbeidet knyttet til metoden FmB. Den profesjonelle sin rolle blir å legge til rette for en slik prosess og medvirke til å fjerne hindringer underveis. I denne sammenheng gir overnevnte 5 punkter en rettesnor for arbeidet hvor inkluderingsprosesser står i sentrum.

Empowerment er en tilnærmingsmåte som i liten grad gir en metodisk anvisning.
Den kan beskrives som en prosess. Det finnes flere definisjoner av empowerment. Barbara Simon sin definisjon som bygger på empowerment tradisjonen i sosialt arbeid fremheves i Turner sin bok:
Empowerment is a reflexive activity, a process capable of being initiated and sustained only by (those) who seek power or self-determination. Others can only aid and abet in the empowerment process (Lee 1996:224).

Empowerment er en tilnærmingsmåte som i prinsippet retter seg mot hele befolkningen. I Norge legges det vekt på denne tilnærmingsmåtens prinsipper primært overfor funksjonshemmede og omsorgstrengende, men dette betyr samtidig en samfunnsendring som påvirker alle. Empowerment er altså en anvendelig strategi både i arbeidet overfor marginaliserte grupper og i arbeid med befolkningen for øvrig, som av og til har bruk for hjelp til et avgrenset problem. Empowerment medvirker også til en demokratiseringsprosess hvor engasjement og medvirkning fremmes (NOU 1999:34).

 Empowerment har også klare begrensninger som tilnærmingsmåte i sosialt arbeid. En utfordring i denne sammenheng er at det sosialfaglige arbeid oftest skjer i kontakt mellom en bruker og en sosialarbeider. Den profesjonelle kan ofte føle seg alene i arbeidet, og opplever heller ikke å ha en reell makt til å gjennomføre endringer. Slike prosesser foregår ikke uten motstand, siden det forutsetter en omstilling og forandringstid før disse tankene aksepteres og kan omsettes til praktisk handling. Empowerment forutsetter strukturelle endringer for måten virksomheter organiserer seg på for å ha gode betingelser. Fordi oppgaver og ideer antas å være lite forutsigbare, bør det ikke etableres en formalisert avdelings- og ledelsesstruktur.

Organisasjonene må bli prosjekt- og nettverksdrevne. Innenfor rammen av fullmakter kan de profesjonelle forfølge sine ideer. De ansatte får et eierforhold til problemer de møter i sitt arbeid, og ansvarliggjøres for de løsninger og handlinger som settes ut i livet. Om dette skal kunne forventes av den enkelte medarbeider må de oppleve en støtte fra sin ledelse (NOU 1999:34). Empowerment er en tilnærmingsmåte som ikke tenkes brukt i et begrenset tidsperspektiv siden en her tar utgangspunkt i en kritisk forståelse av samfunnet. Empowerment har ikke tro på at fordeling av makt, ressurser og innflytelse vil skje uten en kontinuerlig innsats. Om det skal arbeides etter empowerment er det derfor viktig også at det hos arbeidsgiver gis rom for at den enkelte saksbehandler kan arbeide i tråd med dette forståelsesgrunnlaget.

Både i Norge og i Danmark registrerer jeg at en i presentasjon av empowerment bruker begrep som empowerment på norsk og empowerment på dansk. Dette indikerer kanskje et behov for å tilpasse teorigrunnlaget til det aktuelle samfunn. Mange har forsøkt å oversette empowerment til skandinaviske språk. «Myndiggjøring» synes å være den mest brukte oversettelse av begrepet i Norge. Soldal har knyttet begrepet til bruk av støttekontakter gjennom å bruke ordet «styrking» (Soldal 1997).

Kritikken av velferdsstaten og en samfunnsutvikling som i økende grad er opptatt av at den enkelte får økt ansvar for å skape sin egen identitet og dermed større frihet til å leve sitt liv i overensstemmelse med egne behov synes å ha gitt økt oppslutning rundt empowerment (Soldal 2003). I politiske dokumenter ser vi samme utvikling. I NOU 1998:18 «Der er bruk for alle» blir det presisert at makt over eget liv ikke kan sees på som en gave som vi kan gi til andre. I tråd med Rappaport sin forståelse må makt erobres av den enkelte selv for å kunne vedvare og brukes.

Begrepet empowerment har satt sitt preg på velferdspolitikken i Norge. Et økende fokus på rettigheter for funksjonshemmede tydeliggjøres bl.a. i innstillingen «Fra bruker til borger» (NOU 2001:22). Her foreslås strategier og virkemidler som er preget av empowerment som viser seg tydelig i sitt fokus på rettighets- og medborgerskapstenkningen.

Fokus på den enkeltes rett til selv å bestemme
Metoden FmB ble utarbeidet i 1998 med inspirasjon fra normaliseringsteorier og det ble tatt direkte utgangspunkt i Wolfenberger sin rolleteori som knyttes til VSR. Vi er opptatt av hvordan mennesker med lite verdsatte sosiale roller i samfunnet kunne få en mer verdsatt sosial rolle på den ordinære fritidsarenaen. Underveis har vår praksiserfaring knyttet til metoden gjennom to prosjekter gitt oss en økt bevissthet og forståelse knyttet til brukermedvirkning. I denne sammenheng har vår interesse blitt knyttet til forståelsen av hvem som kan inkludere. Vi har tatt avstand fra Wolfenbergers kritiske holdning til at den enkelte alltid skal ha det avgjørende ordet når det gjelder å bestemme hvilke løsninger som er best for seg selv. Denne erkjennelsen synes også å være i tråd med den sosialpolitiske målsetningen «full likestilling og deltakelse» som FmB søker å realisere for barn, ungdom og voksne som har et bistandsbehov og som ønsker å delta på den ordinære fritidsarenaen.

FmB har søkt inspirasjon i den retningen av empowerment som legger vekt på en sterk offentlig satsning. Vi har derimot holdt fast ved Wolfenbergers rolleteori. Sentralt i denne sammenheng er betydningen av at lavt verdsatte trenger verdsatte mennesker til å bistå seg som støttespillere når målsetningen er at den enkelte skal få medlemskap i en ønsket organisasjon. Solomon er en bidragsyter i litteraturen om empowerment som synes å ligge en slik forståelse teoretisk nær. Hennes arbeid og forskning hadde sitt utgangspunkt i svarte amerikanere som levde i ekstrem fattigdom. En hovedtese i Solomon sitt forskningsarbeid er at disse menneskene er gjenstand for negative vurderinger av det dominerende samfunn i en slik grad at det fører til en total maktesløshet. Solomon setter dette inn i et samfunnsperspektiv, og hevder at tidlig stigmatisering på grunn av for eksempel fattigdom og funksjonshemning kan redusere den enkelte sin evne til å utvikle sosial kompetanse og mestring. Hun ser på empowerment som en prosess der en person som tilhører en stigmatisert gruppe, kan bli hjulpet til å utvikle og øke evnen til mellommenneskelig innflytelse og få en verdsatt sosial rolle. I tråd med Solomons fremstilling av empowerment sees sosialarbeideren eller kulturarbeideren slik vi praktiserer det i FmB som en partner, og brukeren som subjektet i endringsprosessen (Midtsundstad 2005).

Hva innebærer endring i teoriperspektivet for praktikeren i praksis?
I empowerment legges det til grunn et mer positivt syn på sosialarbeiderens rolle enn det Wolfenberger beskriver med tilknytning til sin VSR teori. Brukeren får også en tydeligere rolle som sentrum for den ønskede aktivitet hvor den profesjonelle skal ha fokus på ressursene til brukere fremfor deres mangler.

Saksbehandlere som arbeider etter metoden FmB må kunne arbeide i en prosess hvor produktet skapes, utvikles og endres av brukere. Vi kan ikke inkludere noen, men kan gi den enkelte støtte og oppfølgning underveis. Dette har gjort det nødvendig for oss å søke innsikt i elementene som synes å være sentrale i inkluderingsprosessene slik vi møter dem i arbeidet knyttet til FmB. Videre synliggjør empowerment et behov for en rekke redskaper og retningslinjer som saksbehandlere må følge. Dette kan beskrives i følgende 4 punkter:

1. Klargjøre intensjonene med metoden og stiller sin kompetanse til disposisjon.

2. Skape klare og tydelige mål som brukere kan evaluere og kvalitetsutvikle underveis.

3. Gi brukeren valgmuligheter under hele prosessen.

4. Ikke utføre arbeid en ikke kan stå ved, ved å henvise til andre eller legge ansvaret utenfor seg selv (for eksempel ledelse, organisasjon og lovgivning).

Punktene kan beskrives som avgjørende i empowerment hvor den profesjonelle må arbeide sammen med deltakeren i et forpliktende samarbeid.

Avslutning
Den sosialpolitiske målsetningen om «full deltakelse og likestilling» må aldri bli et krav fra omgivelsene, men må ligge der som en forventning til de som selv ønsker å realisere dette i eget liv. Artikkelen synliggjør også noen grenser for hva vi som profesjonelle kan tilby. Om vi ønsker å arbeide for å bistå enkeltmennesker i deres inkluderingsprosesser er vi avhengig av å utvikle godt samarbeid med medlemmer som utgjør disse nettverkene. Vår mulighet som profesjonelle sosialarbeidere handler om å medvirke til å skape et nettverk. Når FmB gis som et ordinært tjenestetilbud og som et alternativ til bruk av en tradisjonell støttekontakt, blir dette gitt gjennom et vedtak som kan beskrives som håp eller tro. Det forutsetter at den profesjonelle saksbehandler nært og langsiktig tilbyr et samarbeid hvor drømmer, ønsker og behov kan gis et mulighetsrom for den enkelte.
Vi håper vårt forsøk på å utvikle en kunnskapsteori for praktisk kunnskap vil inspirere til økt oppmerksomhet rundt temaet. De som ønsker mer kunnskap om FmB kan finne dette på www.fritidmedbistand.no hvor metoden er presentert fase for fase. Her finnes også i fulltekst mastergradsoppgaven som denne artikkelen tar utgangspunkt i.

SAMARBEJDE I EN FORANDRINGSTID
Ved sociolog Emilia van Hauen

Vi er på vej ind i en ny tid. Efter mange års fokus på personlig udvikling, vælger flere nu at dyrke fællesskabet igen. Men i en ny form. Hør hvordan du får det bedste ud af de forandringer vi oplever – og hvorfor de er så positive!
Læs mere her: ::Emilia van Hauen - værdiskiftesociolog::